En ekte kjøkkenplaprerblogg

tirsdag 29. juni 2010

Mjaud på jubileum

maud

Mjaud var i sin tid et stort handballtalent som aldri ble oppdaget. Hun slet hardt for å komme på førstesekseren og syntes ofte at hun ble forbigått av mye dårligere lagvenninner. Riktignok var spensten hennes ikke noe å skryte av, men det tok hun igjen på hurtigheten, mente hun.

- - - - - - - -

Åh, det skal bli artig å treffe igjen de gamle handballvenninnene. Tenk at de har husket på den lille, kjappe på høyrevingen. Enda så forsiktig og anonym jeg var.
Lurer på om gammeltreneren, fru. Banksjef Bjørnegrop kommer? Det hadde vært artig å diskutere håndballteori med henne. Hun mente alltid at vi skulle spare krefter når vi hadde sjansen, så jeg forsto aldri hvorfor hun ble sur når jeg gikk tilbake i forsvar. Må passe på å spørre henne om det hvis hun er der.
Jeg kler meg litt sporty og ungdommelig. Vi sportsjenter eldes med stil. Klengenavnet mitt henger jeg i et skilt rundt halsen slik at det blir lettere å kjenne meg igjen. Åh, som jeg gleder meg til å mimre litt. Festen skal være i den gamle plasthallen nede ved elva. Bobla, kalte vi den.
Der kommer drosja. Her kommer sidehåndspasningens mor.
- Beklager, frue! Jeg kan ikke finne denne Bobla De snakker om. Jeg begynte å kjøre her i forrige uke. Kan det være petanquebanen du mener?
- Tankhvafornoe? Ja, nå drar jeg kjensel på de brune jernbøylene. Har den vært utsatt for hærverk? spør jeg. Hele hallen står jo der bare på nåde.
Utenfor står fire eldre damer og tripper, kledd til dobbelthakene i finstasen sin. Første bommert, tenker jeg i det jeg skrever ut av drosja i joggedressen min.
Hvem ER disse damene? De har ikke vært så smarte at de har tatt med navneskilt slik som jeg.
- Hei! Her kommer jeg.
- Hallo der, sier den lengste av dem og myser mot skiltet mitt. Stolt holder jeg det frem og hun leser med høy røst: KJAPP SOM DJEVELN!
De tre andre ser spørrende fra henne til meg.
- Kjapp som djeveln? Hadde vi noen som het det, spør den lange i det hun snur seg mot de andre.
- Ja, det er meg det. Mjaud, den kjappe vingen.
- Trodde vi kalte deg for FLESK i NÆVEN. Du mistet jo alltid pasningene. Kirsti her! Keeper, husker du vel? Populært kalt NULLET, fordi jeg slapp inn så lite mål.
Hun neier i sin lilla, flagrende kjole.
De andre damene fniser som små jenter og en gråhåret, brokadekledd sier:
- Trodde du det var derfor de kalte deg for NULLET, Kirsti? Det var vel heller fordi du gjorde det så dårlig på skolen.
Kirsti ser måpende på den gråhårede som jeg nå gjenkjenner som Eva, hun med den ekstremt gode ballteknikken. Det ble sagt at hun sleit ut flere kjærester før hun hadde fylt tjue år. Jeg må huske på å spørre henne hvordan hun gjorde det. Sleit dem ut, altså.
Bak henne står Astrid. Hun hadde alltid hvit, gjennomsiktig og trang shorts på seg. Saba - beltet syntes når hun hadde mensen og vi kalte henne for DEN RØDE FARE. Håper egentlig ikke at noen nevner det.
Nølende tar jeg Astrid i handa.
- Heia Mjaud. Artig å hilse på deg igjen. Det er jeg som har fått i gang denne festen. Det ser ut som du har vært den smarteste av oss og kledd deg etter forholdene. Denne hallen har jeg ikke vært i på 35 år. Bra at vi bare skal ta en titt innom for å mimre litt. Husker du fru Bjørnegrop?
Bak henne titter en tynn liten flis av et kvinnemenneske fram.
- Er det virkelig deg Mjaud? Så stor du er blitt!
- Stor? Ja, jeg har jo kanskje vokst litt på 35 år. Så fint at treneren også stiller. Du dreiv oss hardt. Vi måtte jogge rundt svømmehallen 20 ganger og avslutte hver trening med spurting. En ordentlig terrorist, det var det du var fru Bjørnegrop, avslutter jeg leende.
- Åh, kall meg Birgitte. Jeg er tross alt bare 15 år eldre enn deg.
Sammen går vi inn i Bobla for å mimre.
Inne i hallen holder noen menn i femtiårene på med et spill der det kastes blanke kuler store som appelsiner bortover den sanddekte banen. Det ser forresten utrolig tåpelig ut. Handball, det er et skikkelig ballspill det.
- Ja, der fikk jeg mange skrubbsår. Det var tider det, sier Eva. Husker dere da klisteret kom? Jeg hadde så mye klister på hendene at medspillerne måtte røske ballen ut av hendene mine. På slutten av kampen så ballen ut som en liten planet og vi måtte rense den for steiner, hårspenner, plasterbiter og tyggiser.
- Og jeg hadde så mye klister under skoene at de ble stående igjen på bakken når jeg gjorde hoppskudd, smiler Astrid.
- Mjaud! Husker du da vi feiret det ene målet vi fikk mot Freidig i Julecupen? spør Kirsti mens hun holder seg for munnen. Gebisset hennes er visst litt løst. Du sto naken på hendene i dusjen da keeperen fra herrelaget til Oppsal forvirret seg inn i garderoben vår. Etterpå fikk du skylda for at de tapte finalen. Keeperen deres slapp inn mange mål fordi han var så lattermild.
Vi ler så høyt nå at guttene ute på den humpete grusbanen kikker nysgjerrig bortover mot oss.
- Enn da vi måtte dele garderobe med et lag fra Østlandet. Vi jentene på første tur ut i det store Norge fikk se kne - og albubeskyttere for første gang. Keeperen deres var så stor at vi trodde det var en gutt.
- Ja, ler Birgitte. Dere gikk rundt resten av turneringen og sa: - Vent litt a! Jeg skal bare gre fjøra mine.
Jenta hadde visst ropt det til lagvenninnene sine og dere syntes det var så tøft sagt. Snakker om bønder på bytur.
Ingen av oss har lagt merke til at den artige gjengen som spiller klink? er kommet bort til oss.
- Hei jenter! Er det oss dere ler av? Petanque er et seriøst spill kan vi få opplyse om.
- Petanque, sier Eva. Er det det spillet som er så populært i Frankrike?
- Ja, svarere en av de andre guttene muntert.
- Vi ler ikke av dere, sier Eva videre og blunker til ham. Vi har 35 års jubileum og starten på feiringa er her på vår gamle hjemmebane. Baller og kuler det er noe vi har god greie på.
- Da kan vi gutta kanskje få invitere dere på et glass Pastis? Vi er akkurat ferdig med kampen.
- Pastis? Er det ikke kaldt å spise is her i Bobla? spør jeg og ser på en av de andre karene som står der.
Han er faktisk ganske søt der han står i den trange, finske treningsdrakten sin.
- Pastis er et fransk brennevin, sier han og tar meg under armen.
Så rusler vi alle sammen bort mot et bord der det står både flasker og glass.
- Dette kan bli århundres jubileum, sier Eva og gnir seg i hendene. Her skal gamle kunster praktiseres.
Hva hun nå mener med det finner jeg vel ut av etter hvert.

Ingen kommentarer:

Tilpasset søk