En ekte kjøkkenplaprerblogg

fredag 8. oktober 2010

Mjaud synes det er hardt å være småvokst

Å være 157 cm på rene sokkelester kan være en slitsom affære. Gjennom livet har hun fått erfart mange ganger at det mye av samfunnet er ment for mennesker på 165 cm og høyere. Det er ganske irriterende å være så lita at hun verken rekker opp eller ned.


Jeg skal sannelig ta og skrive en artikkel om dette, for jeg har tonnevis med erfaring. Bare tenk på når jeg handler i matbutikker. For å rekke de øverste hyllene har jeg begynt å ta med meg en pinne. Man kan jo ikke likeså godt ta med seg en ekstra krakk når det skal handles. Eller en sammenleggbar aluminiumstrapp. Hvor ofte har jeg ikke stått på tå for å nå opp til varene på øverste hylle og måttet gi opp. Av og til har jeg spurt et lengre menneske om hjelp, men det føles ikke bra. Folk har så evig nok med sin egen kjøperunde så  jeg ikke vil forstyrre. Forresten kan det være et brukbart sjekketriks å be om hjelp fra en høy, mørk herre, men i butikker skal man liksom klare seg selv.

Så kommer jeg etter store anstrengelser til kassa for å betale og varene skal legges opp på bandet. Pinnen har jeg brukt til å pirke ned de varene jeg ikke når på vanlig måte, og jeg føler meg som en sjonglør der jeg tar i mot varene i lufta. Problemene er ikke over enda. Varene skal nemlig ut av vogna som ligner mer på en liten bil. De øverste varene går greit, men så skal jeg nå det som ligger i bunnen på vogna. Her burde jeg ha hatt med en liten ispilk. Det ender med at jeg må lene meg godt over kanten, løfte beina fra gulvet og stikke overkroppen ned i vogna for å nå de siste varene. Å være elegant i den stillingen er ikke særlig lett og de bak meg ser måpende på mine halsbrekkende øvelser. Jeg later selvfølgelig som ingen ting selv om strømpebuksa mi henger seg fast i en spile og skjørtet viser mer enn noen har lyst til å se.

På fotballkamper, kino, på syttende mai og andre arrangement med mye mennesker, er det som amen i kirka. De største og lengste personene ender foran meg. Jeg har betalt mange penger opp gjennom tiden for å stirre på ryggen til den som er foran meg. Da skulle jeg ønske jeg var så lita at jeg kunne sitte på nakken til en av dem jeg er sammen med. Jeg har sett at noen gjør det når de er på festivaler og konserter, men det hadde nok sett litt rart ut dersom en dame på 56 år hadde gjort det samme. Små stylter eller platåsko er riktig utstyr her, men jeg har ikke fått meg til å gå til innkjøp av dette enda. En stor sittepute hadde vært tingen på kino og konserter, men skal den ha noen nytte må den være kjempediger. Det hadde tatt seg ut om jeg kom med egen pute på neste James Bond film.

Hvordan gjør de det egentlig de som er skikkelig kortvokste? Dverger for eksempel.  Er de så korte at de kan stå i stolene uten å skygge for de som sitter bak, eller lar de rett og slett være å oppsøke slike problemer?
På T-banen når jeg så vidt opp til hempene som er laget for å holde seg i og får jeg tak i en blir jeg hengende å dingle som en tørrfisk på hjell. Du kan ta deg faen på at nesen min ender under armen på den som står ved siden av meg og der er det sjelden godt å være. Fremmede folks kroppslukter er lite delikate og jeg ender opp med å bli både togsyk og svimmel. Munnbind er tingen her.

Stoler og bord på restauranter er ment å skulle passe sammen, men er stolen for høy blir jeg sittende å dingle med beina som en småjente. Ikke særlig vakkert. Er stolen for lav når jeg ikke ordentlig opp til bordet og maten og forlater stedet med ømme skuldre og slitne armer. De har barnestoler selvfølgelig, men de har ikke stoler for oss voksne som trenger å komme litt høyere. Dessuten tror jeg en kelner ville vegre seg for å gå bort til en gjest å si:” Unnskyld frue, vil De ha en høyere stol?”  Av og til har jeg lagt jakken min på stolsetet, og da kommer jeg to cm høyere.
På arbeidsplassen min er det en kollega som er 150 cm høy. Jeg kaller henne for ”lille bøtteknott”. Det er en nytelse å stå ved siden av og se ned på henne. I mitt neste liv skal jeg bli høy og slank.

Mjaud trenger en ny hobby.

Gjennom livet har Mjaud hatt både hobbyer og fritidsaktiviteter som har gitt henne mye moro. Samlemanien har stått sentralt i livet hennes og det har gått i godteripapir, glansbilder, dukker, servietter, papirdukker, runde steiner, postkort, frimerker, mynter, bordskånere med øl-logo, mugger, gamle tallerkener og nå sist var det snegler av glass.
Egentlig trenger jeg en mer aktiv hobby nå.  Noe som får meg opp av sofaen og ut i fri luft. Ikke for slitsomt og kondiskrevende, men litt bevegelse kan det godt være. Seline har begynt med noe som heter Zumba. Vet ikke helt hva det er for noe, men hun har hatt kink i nakken og rygghall i en uke så jeg holder meg vekk fra det.  Mella, min venninne fra min tid ute i havgapet, har startet med Thai Chi, men jeg solgte akkurat treskiene mine på QXL og det er jeg glad for. Tjærebredde ski med Kandaharbindinger er populært blant folk som samler på gammelt sportsutstyr.
La meg tenke. Skal jeg finne meg en ny hobby må den være lystbetont og passe til meg. Jeg er glad i å synge og musikalsk anlagt så et kor kunne kanskje være tingen? 
Her er det noen kor som søker nye medlemmer:
Kor i Helvete: Vi søker flere mannsstemmer til koret vårt. Menn med kraftige bassrøster ønskes velkommen.
Ikke noe for meg med min klare sopran.
Vi som ikke kan synge - koret søker flere mannlige sangere. Det er best om du ikke kan synge.
Dette er ikke noe for meg det heller. Ikke er jeg mann og jeg kan synge. Vanskelig dette!
Ta trommestikkene dine og møt opp.
Se det ja, her brenner tampen. Trommer!
La meg se: ”50 hardtslående damer viste veg.” Og her er det bilder også.


Tenk å få delje løs på en tromme. Det har jeg alltid hatt lyst til. Og så jeg som trodde trommespilling var en maskulin aktivitet.  Jeg var bestandig misunnelig på guttene som fikk spille trommer i musikktimene.  Vi jentene fikk spille på triangel og rytmepinner. Guttene viftet med trommestikkene og slo nesten hull i trommene i iveren etter å bli hørt.
For en deilig følelse det må være å få slå løs på noe uten at det handler om teppebanking, fiskemat eller oppdragelse av umulige unger. Tjo ho, her kommer jeg! Norges nye Ringo Star. Sannelig tror jeg ikke jeg skal begynne å øve litt med en gang. Hvem trenger trommer når kjøkkenet er fullt av kasseroller og treauser?  En fem liters aluminiumskasserolle gjør susen. Jeg teller til tre. Ta-ram-ta-ta-ram-ta-ta-ta-ram-ta-ta-ta. . Ta-ram-ta-ta-ram-ta-ta-ta-ram-ta-ta-ta. . Ta-ram-ta-ta-ram-ta-ta-ta-ram-ta-ta-ta. . Ta-ram-ta-ta-ram-ta-ta-ta-ram-ta-ta-ta aaaaaaaa
”Riiiiiiiiing! Riiiiing!”
Det ringer på døra. Hvem kan det være? Og så akkurat nå som jeg var så godt i gang.
- Ja! Vent, jeg kommer! Å, er det bare deg Junie?
- Er det noe galt med deg Mjaud? Jeg hørte noen fryktelige lyder fra leiligheten din og trodde du hadde ramlet og slått deg.
- Eh! Nei, her er alt i orden. Jeg bare øver meg litt. Jeg skal melde meg på et trommekorps for kvinner. Jeg er den fødte trommeslager.
- Trommekorps for kvinner? Da tror jeg du må være rask Mjaud, for jeg har hørt at det er mange om de trommene.  Lykke til!
Her er det ingen tid å miste. Jeg finner ut hvem jeg skal ringe til med en gang.
-    Hei! Er det du som har ansvar for trommekorpset for kvinner? Jeg kunne tenke meg å begynne i det. Jeg er veldig hardtslående.
-    Er det fullt? 32 stykker på venteliste?
-    Om jeg vil bli støttemedlem? Selge lodd?
-    Øvingshelger? Ligge i gymnastikksal?
-    Takk! Nei! Takk!
-    Ha det!
Noe så skuffende. De hadde fullt korps og mange som stod på venteliste. Æsj, altså! Er det virkelig så mange damer som vil slå trommer? De får vel utløp for mye aggresjon kanskje? Kan trøkke til med tommestikkene i stedet for å slå gubben i hodet med et kjevle. Marsjere i takt i like uniformer og bli glodd på. Misunt. Beundret. Kjenne stolthet og fellesskap.
Jeg gir meg ikke. Nå starter jeg mitt eget korps og den første jeg skal ringe er Seline!
Tilpasset søk